Islands særegne ullgenser er selve essensen av vinterkos. Det er kjent som en lopapeysa (eller en «lopi» for kort) og har blitt et nasjonalt ikon – så vel som en perfekt suvenir fra et besøk til Island.
Her gir vi deg en oversikt over hva som gjør den islandske lopapeysa unik, og vi undersøker en ny bok som graver dypere inn i dette behagelige strikkeplagget.
I denne artikkelen:
Bilde under: «Hestaland hestegenser» passer godt sammen med hestetilbehør.
En lopapeysa er en genser laget utelukkende av islandsk saueull. Navnet «lopapeysa» er en sammensetning: lopi er navnet på garnet, og peysa betyr genser.
Det høres kanskje enkelt ut, men denne ydmyke genseren er elsket av islendinger i alle aldre og kjønn, og det er en stor sjanse for at du ser mange av disse mens du ferierer på Island.
Enda viktigere er at en ekte lopapeysa-genser er håndstrikket (ikke maskinlaget), og laget av islandsk ull kjent som lopi.
Ull fra islandsk sau har en særegen kombinasjon av indre og ytre fibre. De ytre fibrene er lange, seige og vannavstøtende, mens de indre er fine, myke og isolerende, noe som gir høy motstand mot kulde. Selve lopi-garnet er uspunnet, noe som betyr at disse egenskapene bevares. Islandske sauer – og disse islandske ullgenserne – er med andre ord perfekt tilpasset det lokale klimaet.
Opprinnelig ble islandske lopapeysa strikket i naturlige «sauefarger» (svart, brun, krem, grå, osv.). I dag er de tilgjengelige i alle slags fargekombinasjoner og mønstre.
Det runde åket er den lettest identifiserbare karakteristikken til en tradisjonell islandsk ullgenser. Selv om designet kan se gammelt ut, stammer det moderne lopapeysa-mønsteret fra midten av 1900-tallet. Inspirert av norske gensere og perlekragene fra Grønland ble det første strikkemønsteret til en genser med rundt åk publisert i et strikkemagasin i 1956.
Lopapeysa-gensere er tilgjengelige i en rekke stiler, men de vanligste er gensere med halv glidelås eller full glidelås. Noen lopier er laget i cardiganstil med knapper.
Bildet nedenfor: «Lopi ved innsjøen», med lupiner.
Vel, det er enkelt. Hvis du følger lokalbefolkningen, kan du bruke en lopapeysa-genser hvor som helst. Fra festivaler til turstier.
Å ha på seg flere lag er nøkkelen til å kle seg etter det (foranderlige) været på Island. Islandsk ull er en flott isolator, og den beste måten å bruke en lopapeysa på er som et midtre eller ytre lag (ikke direkte mot huden din – islandsk lopiull er ikke like fin som noen typer ull, så noen synes den er en litt grov eller kløende).
Det er like viktig å bevare din lopapeysa som å eie den. Når det gjelder vask av lopapeysa-genseren din, husk at den kun kan vaskes for hånd. Den beste måten å vaske en lopapeysa på er ved å dyppe den i lunkent vann med en skvett vaskemiddel laget for ull, og rengjøre den med forsiktige bevegelser. Unngå å gni eller klemme hardt, da dette kan forårsake skade. Når den er ren, vri genseren forsiktig ut for å bli kvitt overflødig vann og la den tørke på et håndkle.
Lurer du på hvor du kan kjøpe en lopapeysa på Island? Det beste rådet for å velge en autentisk lopapeysa-genser er å se etter merket «håndstrikket på Island». En etikett med «Designed in Iceland» kan indikere at lopapeysaen ble strikket offshore, og muligens laget med maskin.
Det er fantastiske steder å jakte på en lopi i en størrelse, design og fargekombinasjon som passer for deg. På landsbygda på Island kan du komme over håndverksbutikker, eller gjestehus og kafeer, hvor det finnes et utvalg av gensere strikket av lokalbefolkningen. Du kan for eksempel kjøpe tradisjonelle islandske ullgensere på steder rundt Den gylne sirkel-turen, som gavebutikkene Gullfoss og Geysir. I Reykjavík kan du gå til Håndstrikkeforeningen på Island (på islandsk: Handprjónasambandið) for et ufattelig utvalg.
Kostnaden for en håndstrikket lopapeysa varierer fra hvor som helst mellom rundt 8 000 ISK (~$64) til 20 000 ISK (~$165). Hvis du kjøper en helt ny genser, vil prisen være nærmere den øvre enden av prisklassen, men i den nedre enden for en brukt lopapeysa. Prisene for autentiske ullgensere på Island varierer også basert på beliggenhet, og er noen ganger høyere i Reykjavik enn i lokale butikker i mindre byer. Denne informasjonen er imidlertid bare en veiledning, og prisene på islandske ullgensere kan variere over hele landet. Du vil kanskje undersøke bruktbutikker for å finne autentiske lopapeysa-kupp!
For en enda mer spesiell suvenir, hvorfor ikke kjøpe et mønster og litt lokal ull for å strikke din egen lopapeysa? Nedenfor utforsker vi magien med lopapeysa-strikking og mønsterdesign, slik at du kan føle deg inspirert til å prøve ut dette historiske håndverket.
Hva er en lopapeysa, hvor kommer den fra, og hvordan lager du en? Dette er noen av spørsmålene strikkedesigner Joan of Dark (det vil si Toni Carr) og forfatter/fotograf Kyle Cassidy ønsket å svare på i Lopapeysa – A Knitter's Guide to Iceland with Patterns, Techniques and Travel Tips, utgitt i Storbritannia og USA høsten 2022.
Eygló Svala Arnarsdóttir snakket med Joan og Kyle for Icelandair.
Alle bildene på denne siden er av Kyle Cassidy, og har gensermønstre inkludert i Lopapeysa-boksen.
Joans lopapeysa-mønsterdesign var inspirert av islandsk natur og hennes opplevelser på Island. For eksempel er det innsjø-lopapeysaen, varmekildehatten og – sykelig nok – bøddelens capelet. «Alle disse tingene fortsatte å presse seg inn i hodet mitt på samme tid,for du trenger bare å se deg rundt for å bli konstant inspirert,» utbryter Joan. «Hvis jeg hadde hatt to uker til, ville jeg ha kommet opp med ytterligere 12 gensere!»
Kyles portretter av folk som har på seg lopapeysa-genserne hennes i det inspirerende landskapet, tilfører en ekstra dimensjon til Joans designer. Kyle designet og strikket faktisk også sin egen lopapeysa mens han var på Island, og flettet inn sin personlige reise som strikker inn i historien. «Alt i den genseren var noe vi hadde sett eller opplevd mens vi var der, og det gjør den veldig forskjellig fra en genser du får i butikken – selv hvis den er strikket av en autentisk islandsk bestemor. Den genseren gjenspeiler det jeg så og gjorde mens jeg var der. Det er den største suveniren.»
En interessant detalj i Kyles genser er en oransje linje i halsen som representerer vulkanutbruddet de var vitne til. Joan nevner også spesielle kors de så ved én av kirkene de passerte, som hun hjalp ham med å innlemme i designet.
Bilde nedenfor: «Everalt-genseren» som bæres ved Jökulsárlón-brelagunen.
Joan lærte Kyle å strikke over Zoom mens de ventet på at reiserestriksjonene skulle oppheves. «Vi fløy ut i løpet av noen dager, og så stengte de alt,» forklarer Joan. Etter å ha kommet til Island for å forske på lopapeysa og sette i stand et bokforslag i slutten av 2019, var planen deres å returnere i 2020 for å fullføre prosjektet. Covid tvang dem til å legge om planene, og de bestemte seg for å få mest mulig ut av nedstengningen. «Kyle lærte fort – og jeg hadde aldri undervist noen over Zoom før – men det gikk veldig bra. Han strikket på et blunk!»
Joan oppfordrer alle til å prøve det. «Min tilnærming til undervisning har alltid vært slik: «Prøv det. Hva er det verste som kan skje? Du kommer til å rote til og rive ut noe, men du skal prøve det og se hva som fungerer og ikke. Da vi kom til Island, strikket han lopapeysaen sin.» Kyle er enig i at alle kan lære å strikke. «Det er enklere enn jeg trodde det skulle være. Jeg tror ikke folk bør vegre seg hvis de ikke har gjort det før.»
Foto under: Bokmedforfatter Joan of Dark på Stokksnes.
Lopapeysa-gensermønstrene i Joan og Kyles bok er for nybegynnere og avanserte strikkere, med instruksjoner om spesielle islandske teknikker. «Vi måtte lære hvordan Island klipper genseren,» forklarer Joan, og utdyper hvordan boken endte opp med å handle om mer enn bare mønstre. «Det var morsomt å ta folk med på reisen vår gjennom mønstrene. Det er så mange mønsterbøker. Det som er spennende, er å se hvordan den ble til. For å se hvordan vi lærte om Island og om genserne.» Joan sier at hun ble overrasket over hvor villige folk var til å snakke med dem og dele sine lopapeysa-strikketeknikker.
«Lopapeysa» er en slags sosial studie av islandsk kultur og arv, inkludert intervjuer med menneskene Joan og Kyle møter mens de er på oppdrag for å avdekke mysteriet lopapeysa. Sånn sett er det litt av en detektivhistorie, ettersom Joan og Kyle følger lopitråden tilbake i tid for å oppdage opprinnelsen til lopapeysa og finne personen som laget den første genseren.
Boken ble skrevet for at ikke-strikkere også skulle ha glede av den, med reisetips og historien om Joan, Kyle og teamets eventyrlige rundtur på Island i ord og bilder.
Bilde under: med pintstørrelse og lundefuglmønster.
Mange innbiller seg at tradisjonen med lopapeysa må være hundrevis av år gammel. «Jeg tror det var den sjokkerende delen,» innrømmer Joan. «Da vi først begynte å undersøke genseren, tenkte jeg: ‘Dette har sikkert eksistert i hundrevis av år.’» Faktisk, selv om tradisjonen med å lage varme klær av islandsk ull er mye eldre, går lopapeysa slik vi kjenner den i dag tilbake til midten av 1900-tallet. «Det ble skapt i løpet av livet til mennesker som fortsatt lever. Det var utrolig å kunne møte noen av menneskene som var der helt i begynnelsen og laget noen av de første,» legger Kyle til.
Noen av elementene i lopapeysa-gensere er imidlertid eldgamle. «Vi fant ut at noen av disse islandske designene hadde blitt skrevet ned siden 1600-tallet, så det er et vokabular for design som har blitt brukt i lang tid. Rosen med åtte kronblader er et eksempel på det. Denne har blitt brukt i hundrevis av år på Island og blitt brukt i gensermønstre som ble videreført fra én person til en annen,» sier Kyle begeistret. «Vi snakket med mange eldre kvinner, i 80- eller 90-årene, som hadde strikket lenge, som nevnte at de i de første dagene ikke hadde mønstre som ble skrevet ned, men de ville se hva vennene deres holdt på med, og bruke det i sin egen strikking.»
Jo mer han lærte om opprinnelsen til den islandske lopapeysa, jo bedre forsto han sin egen strikking. «Da jeg ble bedre på det, så jeg på noens lopapeysa og sa: 'Jeg kjenner alle disse delene. Jeg kunne laget det.» Det var virkelig øyeåpnende for meg, og det skjedde plutselig. Ett sekund og jeg skjønte at jeg forsto noe av hva det krevde å lage disse, og at det var noen ting jeg bare kunne gjøre fordi jeg forsto språket i det.»
Bilde under: Lundefuglmønstret lopapeysa ved Víks svarte strand.
De fleste islendinger ser ut til å eie minst én lopapeysa-genser som noen har laget til dem. De har en tendens til å tenke på dem som ingen stor sak og er ganske overrasket over at utlendinger kan finne dem fascinerende.
«Det var så kult for meg som garnentusiast og strikker at man ser den ... overalt. Det er en så stor del av kulturen,» sier Joan om sin fascinasjon for lopapeysa. Hun nevner Addi, et medlem av heavy metal-bandet Sólstafir, som tar en lopapeysa bestemoren hans lagde til ham på turné og tok seg til og med bryet å reparere den med skinnlapper etter at den ble slitt ut. Kyle ler av tanken på et medlem av et amerikansk heavy metal-band som gjør noe lignende. «Hva er noe en bestemor ville lage som et heavy metal-band ville ha på seg på scenen? Ingenting! Hele ideen er å gjøre noe besteforeldrene dine ikke ville like!»
Joan uttaler at det ikke er noe som lopapeysa i USA. «Landet vårt er bare denne gigantiske samlingen av kulturer. Vi har ikke noe du ser på og sier, som: «Å, det er amerikansk.» De fleste vil kanskje tenke på en cowboyhatt, men den er ikke landsdekkende samme måte som lopapeysa. Som Kyle sa, det nærmeste vi har er kanskje en hettegenser, og det er ikke på langt nært like kult. Det er interessant å se at noe du lager er så knyttet til kulturen, at du umiddelbart ser på det og tenker: «Island!» i hjernen din.»
Kyle legger til at håndverksaspektet er en del av det som gjør det viktig. «Mange sa til oss: ‘Du kjøper ikke en lopapeysa. Noen lager den for deg.» Det er liksom en del av utviklingen din som islending. De er ikke bare gaver. De er gaver som noen har lagt sjelen sin i.» Joan er enig. «Selv om du kjøper en fra en butikk. Noen laget den. Som turist er det veldig kult.»
Bildet nedenfor: En rekke gensermønstre, med vulkanutbrudd fra Fagradallsfjall i bakgrunnen.
Joan og Kyle sier at de definitivt kommer tilbake til Island for å oppleve tingene de gikk glipp av under sitt siste besøk, som lundefugler og nordlys – og for å besøke vennene de fikk. «Island er ikke noe du krysser av på kistelisten,» fastslår Joan.
Når han blir spurt om besøkets høydepunkter, nevner Joan Hestaland hestegård, siden hun elsker hester. «Jeg elsket vulkanen,» sier Kyle. «Men for meg tror jeg én av de mest fantastiske opplevelsene var å komme tilbake til Reykjavík etter at vi hadde reist rundt i landet og treffe folk på gaten som vi hadde møtt før vi dro og som vi nå kjente og anså som venner. Bygge vennskap som fortsatt eksisterer. For meg var det det mest livsforandrende. Vulkanen var kul, men det er enda kulere å ha noen som sender deg tekstmeldinger når en vulkan har et utbrudd.»
«Alle bør besøke Island minst én gang,» anbefaler Joan. «Kjøp boken, ta den med deg og følg i våre fotstpor!»
Bilde under: En lopi i naturen – ved en bekk ved Helgufoss.
